Nå er Halo-serien snart her – verdenspremiere er allerede 24. mars på Paramount+. I den forbindelse har vi i HaloNorge fått mulighet til å se de første to episodene av serien i forkant, for å gi dere et inntrykk av hva som venter. Serien har legendariske Steven Spielberg som executive producer, mens skaperene av er den noe uerfarne – men lovende – duoen Kyle Killen og Steven Kane.

Denne anmeldelsen er basert på de første to episodene av serien «Halo». Anmeldelsen inneholder noen milde innholdsspoilere.

Det er tidlig tydelig at dette er en serie fra streamingalderen. Settene er store, effektene ofte flotte (mer om det senere), bildene vakre, kamerabevegelsene dynamiske, og serien tar seg tid til å bygge opp denne verdenen. Små øyeblikk og kommentarer røper et univers og samfunn som lever utover det som skjer i denne spesifikke fortellingen. Det føles ganske gjennomført.

Til tross for en stødig strøm med easter eggs som fans av Halo-spillene kommer til å kjenne igjen, fremstår ikke dette som en serie kun for folk som allerede er kjent med Halo-universet. Vi starter fra perspektivet til en fattig koloni der det prates både koreansk og engelsk. UNSC er noe de anser som en fremmed gjeng undertrykkende, blodtørstige, propagandadyttende romfascister. Vi blir kjent med Kwan (Yerin Ha), kolonigeneralens datter. Hun får en avgjørende rolle i de to første episodene.

The Covenant dukker opp, og har liten interesse for diplomati. Isteden får kolonien et tidlig blikk på deres ikoniske teknologi og våpen. Plasma Rifles, Elites, Energy Shields, Energy Swords. Alle detaljene er gjenkjennelige, men det er ikke fokuset. Kort tid etter møter vi også for første gang en SPARTAN, som senere viser seg å være Master Chief (spilt av Pablo Schreiber). Assault Rifle, Sniper Rifle, Magnum, Dual Wielding – serien blander disse kjennemerkene fra spillserien ganske naturlig inn i actionscenene.

Vi får også første smak på alle spillbaserte filmer og seriers største fristelse: førstepersonsperspektiv. Ofte kan dette oppleves som en unødvendig utskeielse for å gi et vitende blunk til spillerene, men her rettferdiggjøres bruken med at spartanhjelmene har innebygd feed som går tilbake til Dr. Catherine Halsey (spilt av Natascha McElhone), hjernen bak SPARTAN-programmet. Vi ser altså hva hun ser: Heads Up Display (HUD), med radar og hele pakka. Funker det? Nja... Man merker fort om dette er noe man setter pris på eller ikke, men det er ikke veldig sentralt eller forstyrrende.

Master Chief er hovedpersonen i serien, men han er omringet av andre sterke personligheter, og ingen tar på seg rollen som den perfekte moralske personen. Master Chief er en fyr som har gjort mye grusomt ved å følge ordre blindt. Alle karakterene har sine motivasjoner, og disse kommer ofte på tvers av hverandre. Selvfølgelig varierer det mye tid vi får til bli kjent med hver karakter i disse første to episodene.

Dr. Halsey, er en karakter som vi tidlig får et blandet inntrykk av. Hun er en ekstremt ambisiøs person som er villig til å gjøre hva som helst for å oppnå det hun ønsker, noe som tidvis kommer Master Chief til gode, andre ganger fremstår hun hemningsløs, kalkulerende og manipulerende.

Vi blir også kjent med Dr. Halseys overordnede – Admiral Margaret Parangosky (Shabana Azmi), rival – Dr. Miranda Keyes (Olive Gray), og sistnevntes far – selveste Captain Jacob Keyes (Danny Sapani). Disse får ikke like mye å gjøre i starten av Halo-serien, men det er tydelig at de kommer til å få sentrale roller utover i sesongen. Særlig Parangosky kunne gjerne vært fremstilt på en noe mer nyanset måte. I motsetning til både the Covenant og Dr. Halsey så gir hun ikke egentlig seeren en sjanse til å se ting fra hennes perspektiv. Hun fremstår mer to-dimensjonal enn karakterene hun samhandler med.

Skuespillerprestasjonene er gode gjennom hele serien. Ikke alle kjennes instinktivt ut som deres motparter i spillserien, men Master Chief gjør definitivt det. Han oser av stoisk selvtillit i kontakt med konflikt og trøbbel, men det er mye som foregår under overflaten. Dr. Halsey er også fengslende hver gang hun er involvert. En annen markant skikkelse er Spartan 066 – Soren (Bokeem Woodbine), en SPARTAN som John lot stikke av fra SPARTAN-programmet for mange år siden. Han er seriens kobling til denne verdens undergrunn, og er paradoksalt nok både en vennlig skikkelse og en fornektelse av alt som gjør Master Chief til Master Chief.

Til tross for at jeg setter et lite spørsmålstegn ved bruken av førstepersonsperspektiv, er filmingen i serien imponerende og engasjerende. Alle scenene ser flotte ut, kostymene er gode, og spesialeffektene stort sett fantastiske. Det lille unntaket er The Covenant. Når vi er på diverse planeter, inne i romskipene til UNSC, eller i underverdenen med Soren, så ser alt virkelig bra ut. Når vi ser The Covenant fremstår det derimot iblant som om vi ser på en kuttscene fra et spill.

Musikken og lydeffektene var en positiv overraskelse. Seriens sentrale MacGuffin er en mystisk artefakt som the Covenant leter etter, og som ender opp i Master Chiefs besittelse. Når han endelig får noen svar på hva denne mektige saken er, og hans rolle i den galaktiske maktkampen, sveller for første gang Halos tittelmusikk i en mektig, men tilbakeholden komposisjon.

Dialogen er stort sett god, selv om Halo til tider sliter med å leve opp til mantraet «show don’t tell». Serien skal ha skryt for at den ikke er redd for å introdusere konsepter. Problemet er at man da må velge mellom et plott som kun er tilgjengelig for seere med forhåndskunnskap til universet, eller ta seg tid til å stoppe for å forklare. Halo går for sistnevnte, men lener seg til tider litt tungt på eksposisjonsdialog. Allikevel lykkes de stort sett med å holde det kortfattet, og holde et passe høyt tempo. Det er få lange avhandlinger, og man føler ikke nødvendigvis at man blir forelest for.

Så hva er konklusjonen? Det er vanskelig å si uten å se hele sesongen. Det jeg derimot kan fortelle er at jeg følte skuffelse, ikke lettelse, når jeg nådde rulleteksten på episode 2, og innså at jeg ikke fikk tilgang på flere episoder. Dette var en god start, hvor det var klart flere gode øyeblikk enn dårlige. Karakterene vi fikk tid med satt inntrykk, og de vi ikke så nok til har fortsatt tid til å sette sine spor på serien.

To episoder inn er man fortsatt bare i startfasen av fortellingen som skal nøstes opp gjennom sesongen og serien. Likevel har det allerede blitt introdusert flere interessante tråder man ønsker å fortsette å trekke i. Dessuten skal sesong 2 allerede ha fått grønt lys fra Paramount.

Halo introduserer seg som en serie med både stil og kredibilitet, som kan nytes av alle som liker sci-fi og action, uavhengig av tidligere kjennskap til spillene. La oss se om fortsettelsen klarer å følge opp førsteinntrykket.