I dag kom endelig spillet vi alle har ventet på ut. Lenge har før det har vi ventet i spenning for å se om 343 Industries klarer å følge i fotsporene til Bungie. Dette var også mitt spørsmål før jeg i går satte meg ned med kampanjedelen av Halo 4, som altså er tema for denne anmeldelsen. Noe senere vil vi også komme tilbake med en ytterligere anmeldelse av Spartan Ops sesong 1. Flerspillerdelen har vi foreløpig ikke planer om å anmelde.
Før vi kommer til selve kampanjen må vi imidlertid dvele litt ved alt rundt spillet. Innpakningen er en ting. Dere som har bestilt "limited edition" har nok en gang vært så heldige å få en nydelig designet innpakning med en rekke godbiter inni, både i fysisk og elektronisk form. Denne følelsen av kvalitet blir ikke svekket når man legger plata i xboxen. Allerede oppstartsskjermene og menyene er vakkert designet. Navigasjonen skjer lett og intuitivt, og første brett av kampanjen begynner allerede å laste før du har valgt det i menyen. Om du, som meg, bruker litt tid på å sette opp spilleprofilen og utseende på Spartanen din, vil kampanjen allerede være ferdiglastet når du går inn for å spille.
Kampanjen starter brått, med et slags avhør av Dr. Halsey - skaperen av Spartan-programmet. Etter litt skjønner vi at utspørringen er ledd i en eller annen slags granskning. For å svare på de stikkende spørsmålene velger Dr. Halsey å fortelle litt om motivasjonen og bakgrunnen bak Spartan-programmet. Ingen skal få trekke i tvil viktigheten av hennes forskningsinnsats for at the Covenant ble beseiret. Og på spørsmål om hva hun tenker på at John - Master Chief - er død, kontrer hun raskt av han bare er "missing in action".
Allerede merker man at tonen i dette spillet er mørkere enn tidligere. Mørkere og langt mer personlig. Dette merkes også når første oppdrag begynner, med Master Chief og Cortana som fortsatt sitter fast i den ødelagte halvdelen av skipet Forward Unto Dawn. Nå, etter å ha drevet rundt i flere år, har det skjedd noe. Bevegelsesdetektorene i hele skipet går amok, og Cortana vekker Chief fra cryosleep. Dette må sjekkes ut, og John er mannen for jobben.
Den mørkere og mer personlige historien utspiller seg stort sett gjennom kuttscenene. Selve spillingen er fortsatt like actionfull som før. Enkelte forsøk på å gjøre selve spillingen mer dynamisk møter man imidlertid ganske tidlig. Såkalte "quick time"-events kommer på løpende bånd i det første oppdraget.
For de av dere som ikke kjenner terminologien er dette hendelser der man mister normal kontroll over spillkarakteren, samtidig som det på skjermen bes om at man utfører visse knappetrykk i riktig rekkefølge. "Trykk B for å klatre", "trykk gjentatte ganger på X for å bryte opp døren" og så videre. Dette er en typisk skytespillgimmick som bidrar lite til innlevelsen. Halo-serien har heldigvis vært foruten for mye av dette tidligere, så det er litt kjedelig å se at 343 ser seg nødt til å ty til slike billige triks. Samtidig er det bare på det første brettet at det var nok av dette til at det ble merkbart. Utover i spillet kan jeg neste ikke huske å ha sett det. Noe nevneverdig minus i boka får dette derfor ikke fra meg.
For å hoppe litt tilbake til kuttscenene, så er de av en langt høyere grafisk kvalitet enn tidligere. Årsaken til dette er at det benyttes en noe annen grafikkmotor til disse enn til selve spillingen. En slik todeling kan potensielt være ødeleggende. At grafikkmotoren skifter kan skape en distanse mellom spilleren og historien. Dette er imidlertid ikke tilfellet i Halo 4. Overgangen mellom de to motorene er helt sømløs, og jeg ble aldri plaget av at de to var forskjellige. Snarere tvert imot. Den langt bedre detaljgraden er med på å heve opplevelsen ett hakk over de tidligere spillene. Særlig når det gjelder de menneskelige karakterene er dette veldig merkbart. Ansikter, hud, og øyne fremstår som levende og meget virkelighetsnært. Enkelte ganger må man neste klype seg i armen og undersøke om det fortsatt er snakk om datagrafikk, eller om man ser på en video.
Selv om grafikken er bedre i kuttscenene enn når man selv har roret, så betyr ikke det at spillmotoren som sådan er dårlig. Tvert imot: 343 industries har på en mersterlig måte klart å presse den aldrende xboxen til nye høyder. Aldri har jeg sett et spill på Xbox 360 som klarer å vakker grafikk over så store områder - i alle fall ikke med så mange AI-styrte enheter på skjermen på en gang! Det er intet annet enn vakkert, og ofte en fryd for øynene. Særlig den nye rasen med fiender - Promotheans - gjør seg godt i den nye grafikkmotoren. Den oppussede grafikkmotoren sørger for at de gløder, lyser og stråler mot deg på en måte som forsterker deres mystiske og skremmende aura.
Brettdesignet er gjennom hele kampanjen svært bra. Man merker at 343i har ønsket å komme seg litt tilbake til seriens røtter. Dette er særlig tydlelig i midten av kampanjen, hvor man stadig blir møtt av store, åpne slagmarker der det er flere alternative ruter til mål. Skal du ta en Banshee og prøve å fly tvers gjennom fiendeskaren? Eller skal du gå rett på til fots, og satse på at du klarer å kjempe deg gjennom? Eller burde du heller prøve å snike deg rundt, slik at du slipper å gå opp imot så mange fiender på en gang? Disse valgmulighetene gjør kampanjen forfriskende, og tar bort mye av frustrasjonen når man dør. Det finnes nemlig som oftest en annen måte å gripe an oppgaven.
Og dø, det gjør man. I alle fall om man går inn alene. Undertegnede spilte gjennom kampanjen på den anbefalte vanskelighetsgraden, Heroic, og det var flere punkter underveis der jeg måtte prøve samme oppgave på nytt flere ganger. Om spillet har blitt noe vanskeligere er jeg usikker på. Antagelig er det nok heller et utslag av (a) litt for stor vilje til å spurte gjennom problemene, og (b) litt flere fiender på en gang enn hva man er vant med i de siste par Halo-spillene.
Utover i kampanjen blir det færre av de helt store utendørsslagmarkene, og mer innendørskamper i områder med Forerunner-preg. På dette punkt skiller Halo 4 seg med andre ord ikke mye fra de tidligere spillene i serien. En forskjell er dog at man ikke føler at man går helt på skinner i like stor grad som tidligere. Selv om man er innendørs er ofte plassen god, og det er mange ganger også her flere alternative fremgangsmåter.
Musikken pakker inn opplevelsen hele veien. Og man merker tydelig at det ikke lenger er Bungies Martin O'Donnell som har komponert den - både på godt og vondt. På den gode siden kan det nevnes at musikken har en ny stil, med klare koblinger til den klassiske Halo-musikken. Den nye komponisten, Neil Davidge, klarer på en god måte å både vise at en ny triologi er i gang, uten å gå på akkord med røttene. På den annen side oppleves musikken som noe mindre engasjerende enn tidligere. Det var få ganger i løpet av kampanjen jeg følge musikke på kroppen på samme måte som man ofte har gjort i tidligere Halo-spill. I Halo 4 glir musikken med andre ord litt mer i bakgrunnen. Musikken er allikevel på ingen måte dårlig. I spillsammenheng er den fortsatt som mesterlig å regne. Men det er et merkbart skritt tilbake fra underverkene til Martin O'Donnell.
Når alt kommer til alt er det lite annet å si enn at 343i har lykkes i å følge i Bungies fotspor. Halo 4 sin kampanje er, om jeg tør, overraskende god. De som ventet at 343i skulle ødelegge serien med dårlige gimmicks og ren melketaktikk har tatt feil. For en fan av serien er kampanjen i Halo 4 en klar tier. For andre kan det kanskje tenkes at den er litt vanskelig å følge til tider. Om man tar seg tid til å sette seg inn i det som har løpt av historie før Halo 4 får man imidlertid mye igjen.
10/10
{jfusion_discuss 5037}