Det første spillet i Halo-serien som ikke har blitt utviklet av Bungie bringer serien tilbake til strategispill-røttene. Spørsmålet er bare om sjangerhoppet bidrar til å bryte ny mark på konsollfronten, eller om det var et korrekt valg å legge idéen om Halo som sanntidsstrategi død ved tusenårsskiftet.
Allerede fra første stund var det klart at Halo Wars byr på mer av det alle Halo-fans elsker. Universet, settingen og karakterene er alle typiske for Halo-spillene. Samtidig er det også store forskjeller. Borte er Master Chief, Johnson og Cortana. Fordi spillet tar for seg en mye tidligere epoke i Halo-universet enn de triologien, så følger vi isteden mannskapet på UNSC Spirit of Fire. Gjennom kampanjen blir man godt kjent med sersjant Forge, som forsåvidt kan karakteriseres som hovedpersonen i spillet. Han opptrer i omtrent samtlige oppdrag som en slags helteenhet, og har ofte med seg sin fullt oppgraderte gauss-warthog.
Kampanjen er tradisjonell i Halo-spillenes forstand ved at man kun følger UNSC og står imot angrep fra både the Covenant og the Flood. Denne måten å vinkle kampanjen på er dog svært spesielt for et strategispill, hvor det normale er at hver fraksjon har sin kampanje. Skjevheten veies derimot opp ved at man tilbys hele 15 oppdrag av varierende lengde. Dessuten er det mulig å spille som the Covenant i multiplayerdelen, mens the Flood bare dukker opp sporadisk i løpet av kampanjen.
Halo-følelsen er bevart
Kampanjens lengde stemmer også godt overens med de tidligere Halo-spillene. Det tar en gjennomsnittlig spiller mellom 6 og 10 timer å spille gjennom alle oppdragene, som varierer i lengde fra ca. 15-40 minutter. Som standard justeres også vanskelighetsgraden underveis i takt med dine ferdigheter, noe som gjør at man blir passelig utfordret hele veien. Hvis man ønsker å velge vanskelighetsgrad selv er det også mulig - og som vanlig kan du velge mellom fire nivåer: Easy, Normal, Heroic og Legendary.
De enkelte enhetene og karakterene i spillet forøvrig minner sterkt om hva man tidligere har erfart. En Warthog oppfører seg slik man forventer at den skal gjøre, og jevnt over holdes arven fra de andre spillene i hevd. Stort sett følelse det ut som om kameraet bare er zoomet litt ekstra ut, og at det er litt flere enheter som kjemper av gangen enn hva man er vant med fra de tidligere spillene. Noen nye elementer har allikevel blitt tilført. For eksempel kan man kalle inn luftangrep eller MAC-skudd fra Spirit of Fire. Dette er til god hjelp gjennom kampanjen, og er ofte nøkkelen til å vinne over sterkere fiender.
Ressurshåndteringen tar også utgangspunkt i Spirit of Fire. Til tross for at det er en del ressurser som kan hentes på bakken, så er det nemlig via luftveien de fleste ressursene kommer. Dermed begrenses tilfanget av ressurser bare av hvor mange supply pads man bygger i basen. Denne finurligheten bringer oss også i kjernen av det som virkelig er spesielt med Halo Wars: basene. De er bygget opp slik at man kun kan bygge et visst antall bygninger pluss fire forsvarstårn. Videre man man oppgradere basen for å få flere byggeplasser, men ressursbehovet fører til at man aldri kan bygge "alt "uten å ta i bruk flere baser. Effekten av dette er at man blir nødt til å ta bevisste valg om hvilke enheter man ønsker å satse på. Tankser eller luftenheter? ODST-infanteri eller oppgraderte Warthogs? Disse valgene viser seg klart utover i kampanjen, og vil nok for alvor prege Xbox LIVE.
Lykkes strategispill på konsoll?
Det første vellykkede strategispillet på konsoll kan Halo Wars allikevel ikke påstå å være. Red Alert 3 har jo for kun få måneder siden vist at strategi på konsoll er mulig, og at det kan gjøres bra. Allerede etter kort tid merker man imidlertid at Halo Wars er langt mer skreddersydd for konsoll enn Red Alert 3. Alle funksjonene kan nås langt lettere, og stort sett aldri mer enn to klikk unna. Dessuten er funksjonene smart plassert, og de viktigste er svært lett tilgjengelig. For eksempel er det veldig enkelt å trykke Y for å bruke spesialangrepet til en enhet på Halo Wars, mens det i Red Alert 3 krever minst to tastetrykk, og en smule konsentrasjon.
Den voldsomme forenklingen av styresystemet stenger også for enkelte mer avanserte funksjoner. Mangel på grupperingsmodus og detaljstyring grupper av enheter kan være til tidvis irritasjon. Et annet, og forsåvidt noe urelatert problem, er at enhetene har en tendens til å henge seg fast i hverandre og i deler av banen. På dette punktet gjorde Red Alert 3 en langt bedre jobb med sin kunstige intelligens. Problemene veies på den annen side opp av at det ikke er mange forskjellige enheter som trenger å bli styrt uavhengig av en større gruppe, og ved at Halo Wars legger opp til mye mer direkte håndtering av enhetene mens de er i kamp.
Action er nemlig klart i fokus i Halo Wars. Sjeldent vil man se kamper med mer enn 20-30 forskjellige enheter, og dette åpner for en betydelig grav av personlig styring. Dette er også en fordel i kamp, ved at man for eksempel kan bruke Warthogenes hastighet for å utmanøvrere tankser. Et lavt tak for antall enheter sikrer også at det ikke koker over i topplokket, noe som lett kan skje når det er riktig hektisk i Red Alert 3. Fokuset på action fungerer derfor bra, og gir spillet et særpreg ulikt de fleste andre strategispillene jeg har spilt.
Hva er dommen?
Halo Wars holder jevnt over god kvalitet, både grafisk og gjennom kuttscenene. Lyden er også fantastisk, og har av mange blitt ansett å være det beste enkeltelementet ved spillet. Til tross for den gode gjennomføringen mangler spillet likevel det "lille ekstra" som har gjort de andre spillene i Halo-serien så fenomenale. Hva som rent faktisk mangler er vanskelig å beskrive, men det er ikke den samme magiske opplevelsen. Historiefortellingen har for eksempel enkelte mindre svakheter, deriblant en litt antiklimatisk sluttscene etter en helt fantastisk rå innledning til det siste oppdraget. Dessuten er ikke tempoet nødvendigvis høyt nok gjennom hele spillet.
Multiplayerdelen har jeg heller ikke fokusert særlig på i denne anmeldelsen. Hvordan den vil fungere i praksis blir spennende å se, og jeg har derfor valgt å ikke trekke noen slutninger omkring den delen enda. Anmeldelsen reflekterer derfor i hovedsak spillet slik det fremstår gjennom kampanjen.
Totalt faller jeg derfor tilbake litt fra en toppkarakter, og nøyer meg med å si meg enig i Lygre sin anmeldelse på MultiGamer, hvor han gir spillet 8/10. Og den karakteren har spillet absolutt forjent.